Hjernesvulster

Hva er gliomer?
Gliomer er en samlebetegnelse for forskjellige hjernesvulster i sentralnervesystemet og viser til både godartede og ondartede svulster i hjernen.

Gliomer utvikler seg som følge av avvikende, ukontrollerbar cellevekst, oftest fra det vevet som støtter og gir næring til nervene, glialcellene (fra gresk, ”lim”). De oppstår vanligvis i hjernen, men er også mulige i regionen rundt ryggmargen og kranienervene.

Samlebetegnelsen, gliom, omfatter blant annet følgende typer hjernesvulst: glioblastom, astrocytom, oligodendrogliom, oligodendrocytom, oligoastrocytom.

Kliniske symptomer kan variere i stor utstrekning avhengig av hjernesvulstens plassering, størrelse og type. På den ene side omfatter de ikke-spesifikke tegn, for eksempel hodepine, svimmelhet, kvalme og oppkast. På den annen side kan det inntreffe spesifikke symptomer, for eksempel lammelse, forstyrrelse av berøringssansen, tale- eller synsproblemer, epileptiske anfall og personlighetsforandringer. I svært sjeldne tilfeller danner gliomer sekundære svulster i andre organer. Med andre ord holder vanligvis disse svulstene seg til sitt opprinnelsessted.

Hjernesvulster og gliomer er langt sjeldnere enn andre krefttyper. Både voksne og barn kan rammes. Pasienter kan hjelpes med moderne behandlingsmetoder. Gliomer står for halvparten av alle hjernesvulster med ca. 5000 nye tilfeller diagnostisert hvert år. Menn rammes oftere enn kvinner.

Hvilke behandlingsalternativer finnes for et gliom?
De viktige sidene ved valg av behandling for gliomer i hjernen er pasientens tilstand og svulstens plassering.

Forskjellige behandlingsalternativer er tilgjengelige:
1) Operasjon
2) Strålebehandling
3) Kjemoterapi

1) Operasjon
Det viktigste behandlingsalternativet, og samtidig det første behandlingstrinnet, er operasjon. Bare noen få gliomer lar seg ikke operere som følge av plasseringen deres i hjernen.

Formålet med kirurgisk fjerning av gliomet er å redusere svulstmassen så mye som mulig. Det kan forbedre pasientens livskvalitet. Maksimal fjerning av hjernesvulsten, kjent som komplett reseksjon, betyr at samtidige behandlinger, for eksempel oppfølging med kjemoterapi, kan være mer effektive.

Leger vil bestemme seg for operasjon hvis svulsten er lett tilgjengelig og kan fjernes i en operasjon ved hjelp av tilgjengelige teknikker og instrumenter, hvis svulsten er svært stor, og hvis pasientens allmenntilstand gjør at operasjon kan vurderes. Denne formen for reseksjon utføres mens pasienten er våken i noen tilfeller, slik at så mye som mulig av svulsten kan fjernes på en sikker måte. På denne måten kan kirurgene utføre den best mulige reseksjonen med lavest mulig risiko.

Biopsi
En biopsi er en vevsprøve. Det vevsmaterialet som innhentes på denne måten, undersøkes under et mikroskop for patologiske endringer. Det innhentes også informasjon om de tilstedeværende svulstcellenes type og egenskaper.

Oppfølgingsbehandling
De fleste pasienter tar kortison i tre–sju dager etter operasjon. Dosereduksjon skjer litt etter litt avhengig av de kliniske og radiologiske funnene.

Tilleggsbehandling, for eksempel strålebehandling og kjemoterapi, gis deretter avhengig av resultatet av den histologiske undersøkelsen (biopsi).

2) Strålebehandling
En operasjon alene er ofte ikke nok til å fjerne svulsten uten å etterlate mikroskopisk restsvulstvev. Hjernesvulster klarer ofte å vokse inn i omkringliggende hjernevev. Disse cellekompleksene kan ikke ses med det blotte øye verken før eller under operasjonen og kan ikke påvises med bildediagnostikk.

Formålet med strålebehandling er å forhindre restcellekomplekser i å vokse ytterligere eller eliminere synlig svulstvev. En spesifikk stråledose er nødvendig for å oppnå dette, og dosestørrelsen vil variere avhengig av svulstens type og størrelse, det omkringliggende normale, friske vevet og tilstanden til den pasienten som skal behandles. Behandlingen kan vare nokså lenge og strekke seg over flere uker. Effekten og de behandlingsrelaterte bivirkningene er mer eller mindre begrenset til det området i kroppen der strålingen gis.

For å kunne gjennomføre strålebehandlingen så forsiktig som mulig gir man den i fraksjonert form i nesten alle tilfeller. Med andre ord gis små porsjoner av totaldosen daglig. Dette gjør at svulstcellene blir skadet, samtidig som det omkringliggende normale og friske vevet beskyttes bedre. Enkelt- og totaldosenes nivå og størrelsen på området som skal bestråles, avhenger av kreftens type og spredning.

3) Kjemoterapi
Kjemoterapeutiske midler er legemidler som brukes for å drepe kreftceller eller forhindre dem i å vokse mer.

Forskjellige kjemoterapeutiske midler (kjent som cytostatika) brukes enten alene eller i kombinasjon avhengig av svulsttypen.

Den strategien som alltid brukes ved kjemoterapi, er å oppnå maksimal effekt på svulsten og beskytte friskt vev så mye som mulig.

Det finnes en rekke forskjellige legemidler som stopper celledeling (cytostatika). De produktene som oftest brukes til å behandle gliomer, er for eksempel temozolomid, lomustin, bevacizumab/irinotecan, karmustin, prokarbazin og vinkristin. Produkter som karboplatin, cisplatin og metotreksat brukes bare nokså sjelden. I dag prøves mange nye stoffer ut i en lang rekke utprøvinger.

Disse produktene utvikler primært sin virkning i cellekjernen, cellens kontrollsenter. Her skader de det genetiske molekylet , DNA-et (deoksyribonukleinsyre). Dette fører til at cellen dør eller ikke klarer å dele seg lenger.

Legemidler har den fordel at de til forskjell fra operasjon og stråling gir mulighet for en ”systemisk” behandling, dvs. en behandling som påvirker hele kroppen. Cytostatikaene gitt som infusjon, injeksjon eller tablett sprer seg i blodstrømmen ut til alle vev og organer i kroppen og kan på denne måte også nå og tilintetgjøre ”skjulte” kreftceller. Hjernen er et unntak fra regelen: Den kan nås bare med visse cytostatika.


Kilde: Medac Tyskland (www.metoject.com)